Langlinefiske er en fiskemetode der man bruker en lang hovedline med egnede fiskekroker festet med forsyn med jevne mellomrom på lina. Langlinefiske regnes vitenskapelig sett som en LIFE-fangstmetode (Low Impact Fuel Efficient), og er en av de mest bærekraftige måtene å høste villfisk fra havet på. Når fisken kommer om bord én og én, kan behandlingen av fisken gjøres raskt og skånsomt, noe som gir en utmerket kvalitet som forbrukerne setter høyt, og som er et vektig salgsargument. Autolinefiske kombinerer 500 år med tradisjonelt linefiske med moderne teknologi for å øke effektiviteten, forbedre arbeidsforholdene og samtidig bevare kvaliteten på fisken og et bærekraftig fiske.

Med et Mustad Autoline-system lagres alle krok og line på magasiner. Størrelsen og antallet av disse magasinene varierer avhengig av fartøyets størrelse og behov. Etter at bøyelinen og ankeret er satt ut, trekkes swivellinen og krokene gjennom den automatiske egnemaskinen i en hastighet som er avhengig av fartøyets hastighet. De mest avanserte egnemaskinene kan sette opp til 6 kroker i sekundet med en gjennomsnittlig egneprosent på 95-97 %. Etter at linen har ligget lenge nok og fisket begynner innhalingsprosessen. Krokene og linen trekkes over en sideruller eller opp gjennom en moon-pool der et besetningsmedlem får fisken om bord, sjekker utstyret og kontrollerer innhalingshastigheten. Deretter går krokene og linen videre gjennom krokrenseren og linehaleren før de føres inn i krokseparatoren som skiller krok og line og fører krokene inn på lagringsmagasinene. På dette tidspunktet utfører mannskapet vedlikehold på linen, og eventuelt skifter skadet krok. Redskapen er nå klar til å settes ut igjen. Innhalingsprosessen tar 80-85 % av tiden, mens egne- og setteprosessen går mye raskere med et autobaiting-system.

Langlinefiske har lenge vært preget av hardt arbeid, skepsis og utholdenhet. Til tross for skiftende tider og gjentatte spådommer om langlinefiskets død, har det holdt ut. Motstanden mot nye redskaper var stor, noe som viste seg så tidlig som i 1625, da bøndene i Giske protesterte mot linefisket og hevdet at det førte til moralsk forfall.

I 1861 gikk to svenske båter i land i Ålesund og oppdaget de sagnomsuste fiskefeltene på Storegga. Fangstene deres markerte starten på en «epoke» med langlinefiske på Sunnmøre og i Romsdal.

Langlinefisket var fortsatt krevende, egne for hånd, lite søvn og såre fingre var en del av hverdagen. Nyvinninger som kveiler og egnemaskin ble først møtt med skepsis, men ble etter hvert akseptert. Veteranen Petter Vattøy lærte opp unge fiskere og avslørte triks som å ta en rask cowboy-strekk mellom skiftene.

Utviklingen av egnemaskinen begynte tidlig på 1900-tallet, men skjøt fart på 1970-tallet. Visjonære personer som Konrad Haram og Ole Alvestad tok patent på tidlige modeller. Senere overtok firmaer som O. Mustad & Søn og Trio utvikling, først med blandet suksess. Gjennom prøving og feiling – ofte takket være selvlærte mekanikere og gjenstridige fiskere – ble det gjort fremskritt.

Pionerfartøy som Saltstein, Førde og Geir testet og forbedret egnemaskinene. Viktige gjennombrudd var blant annet justeringer for bøyde kroker og å sørge for at agnet holdt seg på plass, selv i grov sjø. Etter hvert revitaliserte suksessen med egnemaskinen flåten og gjorde fisket mer attraktivt for yngre generasjoner.

Politisk støtte – som innføringen av en 200 nautiske mils økonomisk sone på 1970-tallet – var også avgjørende. Langlinefisket viste seg å være både bærekraftig og miljøvennlig. Mens områder som Troms gikk over til trål- og rekefiske, moderniserte Sunnmøre og Sogn og Fjordane lineflåtene sine.

Langlineflåten krympet i antall, men ble mer teknologisk avansert. Båtene ble større, mer stabile og mer komfortable. Nyvinninger som moon-poolen, en brønn som gjør det mulig å hale linen gjennom midten av båten, forbedret både sikkerheten og arbeidsflyten.

Selv med automatisering var det fortsatt utfordringer, men kreativitet og besluttsomhet holdt bransjen i gang.

I dag er den norske lineflåten blant de mest avanserte i verden. Mekanisering har lettet det fysiske arbeidet og forbedret kvaliteten på fisken. Og, utviklingen fortsetter.

Som Laurits Alnes en gang sa: «Når linene er tørre, er fattigdommen ikke langt unna døren.»
Ordtaket gjelder fortsatt, og minner oss om den hårfine balansen mellom tradisjon, innovasjon og overlevelse til sjøs.

Utdrag av boken: «Håp i hengende snøre» av Knut Arne Høyvik